I desember hadde Jo fri mye pga at jeg hadde influensa. Men i romjula begynte jeg å ri igjen, og da holdt vi på jevnt og trutt til begynnelsen av mai. I mai skulle dølahesta på beite i skogen . Dit skulle ikke Jo, altfor bløtt og ulendt terreng. Da kom han inn igjen og fikk egen kve ute. Som selskap etterhvert fikk han stå sammen med en shetlandsponni, og det var noe av det dummeste jeg har gjort. Han var så dominant og frekk at det gikk litt hett for seg. Selv om ingen så det gikk Jo på tryne i kvea den ene dagen han stod sammen med denne ponnien. Han måtte sy to sting på mulen og var litt stiv på den ene siden. Det grodde veldig fint heldigvis. Jo ble mer og mer frustrert igjen av å stå inne. Jeg skjønte det egentlig hele tiden, men ville så gjerne at dette skulle funke. Vi skulle prøve å la Jo gå ute om natta med denne sh.ponnien og to til, bla ei hoppe som kanskje ville holde litt orden på flokken. Men den gang ei. Jo fikk sår på andre siden av nesa si. Det ble bra etter en måned med pleie. Da var frustrasjonen toppet seg for Jo og meg og folka på stedet vi var hadde ikke flere løsninger å tilby. Da var egentlig saken grei, og jeg tok med Jo opp til Rønningen for å høre om vi kunne få komme tilbake. Jo var så urolig og full av overskuddsenergi på denne tiden at han ikke var ridbar, jeg var heller ikke sikker på at han var trygg å gå med opp Gåsbuveien. Men vi klarte det og da vi kom inn på gårdsplassen til Rønningen var det som om Jo hadde fått en beroligende sprøyte. Freden senka seg hos meg også. Ca en uke etter gikk jeg Jo opp til Brennsætra hvor han skulle stå på beite med gamlekompiser. Dagen etter tok jeg en liten test om han var ok å ri. De siste gangene jeg red på gamlestedet bare trippa han og var en tikkende bombe. På testturen skritta han rolig og alt var tilbake til normalen. Hvilken lykke!
Nå har Jo stått på Brennsætra i seks og en halv uke og er seg selv igjen. Den første uka red jeg lite pga løs sko. Men siden 5. juli har vi ridd 4-5 ganger i uka på turer på 40 minutter til de lengste på 1,5-2 timer. Han får tilleggsfor: vitaminer, salt, knust bygg nesten hver dag. Jo er i veldig god form nå. Og min selvtillitt som rytter har blitt betraktelig bedre. Vi takler syklister som kommer susende og kan ri gjennom kuflokker uten at Jo får panikk. Vi eier verden igjen rett og slett!
Planen videre nå som vi har kommet tilbake til Rønningen er å dele året opp i forskjellige treningsfaser. Fra slutten av august og til snøen kommer på Gåsbuveien skal vi ri dressur i ridehuset ca to ganger i uka og tur/kjøring resten. Når snøen kommer kjører vi slede og rir. Mot november/desember har vi en nedtrappingsperiode mot en hvileperiode rundt ca desember. Januar og februar blir slede- og rideperiode med varierende intensitet alt etter som hvor kaldt det blir. I perioden før snøen blir borte fra Gåsbuveien skal vi legge inn en hvileperiode til. Ca april/mai blir det opptrapping av ridning og baneridning. Juni-august skal brukes til å kose seg på tur!
