Fredag 21. desember skulle bare ri en liten skrittetur oppover i åsa. Han hadde hatt fri i tre dager og var sprek, men allikevel ikke verre enn at det fint fikk an å ri en tur. Jeg var begynt å bli bra av en forkjølelse og tenkte at en liten skrittetur klarer jeg fint. Denne morgenen kom Nikolai for å sko Jo og i ti-tiden red jeg ut.
Runden jeg hadde tenkt å ti var opp Granstua og ned Pinnøgarden som tar ca 50 minutter i skritt. Jeg husker jeg hadde tatt på meg en regnbukse fordi det snødde den dagen. Vi møtte både traktor og andre biler oppover Gåsbuveien uten at han gjorde noe nummer ut av det. Da vi kom forbi Granstua og opp sauejordet bråsudde Jo. Det har han gjort mange ganger før og jeg har alltid klart å innhente han. Denne gangen gikk vi på halvlange tøyler og det hele skjedde så fort at jeg ikke klarte å innhente han. Jeg føk av og deiset i bakken. Det hele gikk så ufattelig fort. Jo hoppet rundt mot venstre og jeg holdt helt automatisk i høyretøylen så lenge jeg klarte slik at Jo ikke skulle løpe hjem. Da jeg traff bakken hadde jeg blottlagt hele høyresiden min. Det var også ganske bratt nedover der vi rei og Jo bråsnudde hjemover og det betydde at jeg falt Jo sin høyde pluss høydeforskjellen nedoverbakken utgjorde. Underlaget jeg landet på var snø og is. Da jeg landet hørte jeg knekkelyden, men jeg visste ikke om det var kroppen min eller om jeg hadde landet på noen kvister.
På sekundet etter jeg deiset i bakken skjønte jeg at dette ikke var bra. Det var så vondt at det er vanskelig å beskrive det. Jeg hadde problemer med å puste og det var en hveselyd som skremte meg. Jeg jobber med mange sykepleiere og jeg mente jeg hadde hørt en gang at når du slår deg skikkerlig får du enormt mye adrenalin i blodet som fungerer som smertestillende i en kort stund. Det eneste jeg kunne fokusere på var å finne telefonen min å ringe etter hjelp. Jeg ringte Stein, bonden på gården, som jeg hadde sett tidligere på dagen. Han tok heldigvis telefonen med en gang og han skulle komme med en gang. Først etter jeg hadde ringt han tenkte jeg 'hvor er Jo'. Jeg hadde brukt så lang til på å finne telefonen at Jo hadde begynt å løpe hjem. Det er rart med det, men akkurat da bekymret jeg meg ikke over det. Jeg prøvde å få tak i mannen min, men han hadde allerede kjørt avgårde til Lørenskog for å feire jul. Planen var at jeg skulle reise til foreldra mine noen dager senere.
Der jeg hadde falt av var det ikke mulig for en bil å komme fram så jeg måtte gå noen hundre meter. Det var så sinnsykt vondt. Vondt å puste, vondt å gå, vondt å stoppe. Jeg skjønte at jeg måtte rett til legevakta. I den tiden som gikk før jeg ble henta husker jeg at jeg gleda meg til jeg kunne få smertestillende og alt hadde roet seg litt. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg klarte å sette meg i bilen. Setet ble satt langt tilbake, og kan ikke si noe annet enn at det var et rent helvete å få satt seg. Så kjørte vi avgårde. Stein spurte om han skulle kjøre meg rett til legevakta. 'Nei, jeg vil gjerne innom stallen å få med meg veska mi', svarte jeg. Det angrer jeg ikke på. Da vi kjørte nedover til stallen ble det bare verre og verre og da vi kom fram til stallen skjønte jeg at jeg måtte ha hjelp fort. Jeg ba Stein ringe ambulansen og si at de måtte skynde seg. Selvfølgelig måtte jeg skade meg på en dag hvor det hadde snødd masse og veiene var kjempeglatte. Det tok ca en halvtime før ambulansen kom. Det ble den lengste halvtimen i mitt liv.
Da jeg satt i bilen til Stein og ventet på ambulansen så jeg Jo ble holdt av en av kompisene til Stein. Litt flaks skal man ha oppe i det hele. Jo hadde løpt hjem og akkurat da han skulle til å løpe ut på Gåsbuveien var det en skogsmaskin som tilfeldigvis sperret veien. Jo hadde det ikke travlere enn at han bremset når veien ble stengt, istedet for å gå i grøfta og finne en annen vei hjem. Jeg tror det var slik at kompisen til Stein hadde kommet kjørende oppover Gåsbuveien akkurat da. Han hadde sett Jo og kjent han igjen. Jo ble fanget og leid hjem. Selv om jeg ikke klarte å prioritere Jo etter jeg falt av gjorde det godt at han hadde kommet seg trygt hjem. Jeg ble så utrolig letta.
Ambulansen kom og det var ikke mye de klarte å gjøre med meg. Jeg kjente at jeg roet meg ned og kjente at det var utrolig deilig å overlate til noen fagfolk å ta vare på meg. Sykepleieren lytta på lungene mine og klarte ikke å finne ut med en gang hvor skadet jeg var. I og med det var usikkert hvor skadet jeg var fikk jeg full traumebehandling. På med nakkekrage og oksygen maske. Jeg var ikke i stand til å røre meg så mye så jeg ble lagt halvsittende på båra og trillet inn i ambulansen. Husker at sykepleieren sjekka blodtrykket, spurte om navn og adresse. Jeg la merke til at de hadde blålysene på og når vi kom ned fra Gåsbuveien og mot Hamar satte de sirenene på også. Det var så surrealistisk. Jeg husker jeg kommenterte at jeg fikk både blålys og sirene. Sykepleieren fortalte da at de var mest redd for lungen min. Han snakket også med mottak på Hamar og ba dem gjøre klart til traumemottak.
Da vi kom fram til Hamar ble ting hektisk. Ikke for meg, men med alle menneskene rundt meg inne på traumemottaket. Jeg prøvde å telle og klarte å telle tolv stykker. Noen leger, flere turnusleger og mange sykepleiere. Jeg ble plassert i en seng slik jeg har sett på Akutten og House mange ganger. Flytt på tre, en, to, tre og de flyttet meg over på en sykeseng. De tok blodprøver, satte inn veneflon og tok røngten av ryggen min. Med jevne mellomrom ble jeg spurt om hva jeg het og når jeg var født. De fant ut ganske fort at det var fem ribbeinsbrudd og det ene bruddet hadde punktert høyre lunge. Riften var på underkant av to cm. Jeg ble sendt til CT slik at de skulle få enda tydeligere bildet på skaden. Fy og vondt det var. Jeg hadde fått en paralgin forte inne på akuttmottaket, men den hjalp lite. Fra den senga jeg lå/satt på måtte jeg over på en annen seng. Med god hjelp av sykepleier gikk det greit. Rett etter fikk jeg gå på toalettet og jeg skal la være å fortelle om den seansen. Lett var det ikke, men allikevel er det utrolig hva man klarer bare man må.
Etter CT ble jeg trillet på intensivavdelingen. Der skulle jeg være fire timer. Jeg fikk forklart at det ene brukne ribbeinet som hadde gått inn i lungen min hadde punktert et lite område. Det var stor sjanse for at kroppen klarte å hele det selv, men det var også en mulighet for at den kunne klappet sammen. Jeg fikk masse elektroder på meg, noe festet til øret, en klype på fingeren og automatisk blodtrykkmåler. Alt dette koblet til en maskin. Blodtrykket ble sjekket automatisk hver halvtime. En sykepleier så etter meg hver halvtime også. Etterhvert kom det en anestesilege innom og vurderte om jeg trengte nerveblokkade. Jeg klarte meg uten det, men fikk paracet og morfin istedet. Hvis lungen min klappet sammen måtte jeg få satt inn et thoraxdren for å hjelpe lungen til å 'rette' seg ut igjen. Så var det bare å vente. De lånte meg en telefon slik at jeg fikk varslet familien min. Jeg husker jeg tenkte at nå var det øyeblikket kommet som jeg så fram til sekundet etter jeg lå på bakken. Ting hadde roet seg litt og jeg hadde fått i meg smertestillende.
Det var andre ting jeg rakk å tenke på også. Av yrke er jeg medisinsk bibliotekar. Det vil si at jeg er bibliotekar på et sykehus, og min arbeidsplass var nettopp der jeg var lagt inn som pasient. Akkurat det kjentes ganske trygt og godt. Som medisinsk bibliotekar på Sykehuset Innlandet er jeg blant annet ansvarlig for litteratursøkene (kunnskapsgrunnlaget) for de kunnskapsbaserte fagprosedyrene som er på sykehuset. Vi har ikke så mange kunnskapsbaserte fagprosedyrer enda fordi de er ganske tidskrevende å lage. Jeg visste at det ikke var en kunnskapsbasert fagprosedyre på thoraxdren. Jeg ville ha visst det fordi det hadde da vært jeg som gjorde litteratursøket til den fagprosedyren. Ergo fantes det mest sannsynlig et tjuetalls fagprosedyrer hvor kunnskapsgrunnlaget ikke trengte å være av spesielt god kvalitet. Jeg krysset det jeg hadde av fingre og håpet jeg skulle slippe å få thoraxdren. Dagen etter fikk jeg vite av ei god kollega som har som arbeidsoppgave å rydde i fagprosedyre-kaoset i Sykehuset Innlandet at det var 27 forskjellige fagprosedyrer på thoraxdren.
Heldigvis slapp jeg thoraxdren. Men jeg måtte bli to og en halv dag på sykehus. Jeg kunne bli skrevet ut på ettermiddagen lille juleaften. Mannen min og jeg hadde ikke planlagt å feire jul på Hamar, så det ble til at mannen min feiret som planlagt hos sin mor og jeg fikk bli på sykehuset til første juledag. Etter forholdene har det gått bra med lungen og ribbeina hele tiden. En ting som har skremt meg er at mennesket er så skjørt. Det skal ikke mye til før vi knekker bein og skader oss stygt.
Da jeg lå på sykehuset fikk jeg så mange hyggelige besøk av familie, venner og kollegaer. Det var ikke mye jeg orket, men alle er husket og dere skal vite det varmet. Spesielt vil jeg takke to stykker som kom på uanmeldt besøk på juleaften. Hege og Monica. Jeg hadde vært nede på apoteket for å hente smertestillende og da jeg kom opp satt min gode, gode kollega Monica i dagligstuen og ventet på meg. Hun hadde med blomst, blad og marsipan. Jeg ble invitert hjem til dem på julemiddag hvis jeg orket. Desverre orket jeg ikke, men Monica hadde dekket på til meg og hun sendte et bilde av bordet. Da ble det julemiddag allikevel, i tankene. Rett etter Monica gikk kom Hege. Hege er samboer til Stein og er en av de personene som passer på Jo. Hun hadde med seg blader og julegodterier. Det var så hyggelig med besøk den dagen.
Det er nå på dagen 13 uker siden dette skjedde. Da de tok CT av meg den dagen fant de klumper på lungene, forstørret lymfeknute i thorax og flekk på leveren. For å gjøre en lang historie kort mistenker legene at jeg har sykdommen sarkiodose. Jeg får mest sannsynlig vite rett etter påske om jeg har den lungesykdommen. Og for at ting skal være fullkomment fant fastlegen min ut av jeg hadde ekstremt lavt d-vitamin nivå.
Ribbeina mine har grodd helt fint i denne perioden og det er to uker siden jeg sluttet med smertestillende. Selv om bruddene har grodd er det ganske vondt allikevel. Mye av bløtvevet rundt ribbeina er mørbanka og det er de smertene jeg sliter med nå selv om det blir bedre og bedre for hver uke.
Under ser dere diverse bilder fra de dagene jeg lå på sykehus:
Dekket julebord hos Monica. TAKK for omtanken!
Jul på kirurgen 3 SI-Hamar.
Her bodde jeg i fire dager.
Pasienten lille juleaften. To dager etter ulykken. Moren min tok bildet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar